"Små føtter setter dype spor"

Denne bloggen ble i sin tid opprettet for å kunne holde dere (og oss selv) oppdatert på Synne sin situasjon innimellom slagene. Den har vært et "terapautisk" hjelpemiddel til å få satt ord på tanker og følelser i både opp- og nedturer vi har møtt på vegen. Samtidig som det har blitt en kjærkommen dagbok jeg støtt og stadig leser meg tilbake på. Ikke sjangs om jeg har klart å holde rede på alt de som har skjedd de siste 2 årene uten denne bloggen. Og som jeg snart skal få omformet til bok. Takk til de som hadde godt tips om nettsider for dette, det var til stor hjelp!!

Men av og til hender det man også kan få behov for å sette ord på andre ting som skjer rundt oss, uten at det direkte har en sammenheng med Synnes situasjon.

Vi var forrige onsdag på ordinær kontroll med Synne, og valgte samtidig å få byttet ut knappen hun hadde på blæra, med kateter igjen, slik hun hadde tidligere. Vi har prøvd knapp på blæra i 4mnd, uten at vi har vært fornøyd med løsninga. Synne har innimellom hatt noe ubehag med dette, i tillegg til at hun har vært plaget med endel urinveisinfeksjoner, noe hun da skal unngå med et slikt system. Så nå har vi altså valgt å bytte til kateter igjen, og vi opplevde å få ei meeget fornøyd lita frøken, som tydligvis likte de nye forandringene. Hun stråler for tiden, og det gjør så godt for mamma å pappa å se henne utfolde seg uten noe form for ubehag. Nå er det full fart både på ski og i akebakken. Spesielt de siste par ukene har hun vært usedvanlig opplagt og ved godt humør, som igjen gir henne en bratt utviklingskurve. Dette så vi bl.a da vi feiret tante Margit`s 4o årsdag forrige helg. Det var full fart og dansing i fin stil, og hun storkoste seg tydeligvis på "fest" som hun selv kalte det. Det samme såg vi da vi leverte henne på en ny Lena-helg på torsdagen. Hun vinket hade til oss, og da har det vært gråt på alle disse avskjedene så lenge tilbake som vi kan huske. Ubeskrivelig for mamma og pappahjerte å få oppleve denne utviklinga supertuppa vår nå har!!!

Men i sterk sterk kontrast til dette, mottok vi forrige fredag en forferdelig trist beskjed om at verdens tapreste Andreas var gått bort! Synne og Andreas ble kjent gjennom sin felles skjebne, at de var født med litt flere utfordringer enn barn flest. Det ble mange felles sykehusturer på oss. Selv om sykdomsbildet deres var ulike, møtte vi som foreldre mye forståelse i hverandre situasjon. Det å ha et alvorlig sykt barn kan ingen andre enn oss selv sette seg inn i. Andreas fikk i sitt korte liv, ubarmhjertelig mange prøvelser, men var sola selv. Det var ALLTID et smil på lur, og han var en gutt det var umulig å ikke bli glad i - og glad av å være sammen med!
Det var ubeskrivelig vondt å ta et siste farvel med Andreas, som kun ble 2 år gammel. Det gjør vondt langt inni sjela å se foreldre og søster ta farvel med en høyt elsket bror og sønn!! Det kan umulig finnes en mening med dette, selv om noen påstår det finnes en mening med alt. Og det at det snødde under begravelsen var helt naturlig tenker jeg, også himmelen gråt for Andreas! På tur ut kirken og ned til gravplassen, hørte og så vi tydlig en traktor som kjøre rett på utsiden av kirkegårdsmurene. Først ble jeg utrolig irritert og følte det var total mangel på respekt å ikke stanse traktoren i hensyn til gravfølget. Men samtidig så jeg at dette måtte også være et siste farvel til Andreas, som hadde traktorer som sin store interesse. Og at en helt identisk traktor fulgte med oppå kista - bare bekreftet min betraktning av det hele.

Jeg håper du har det godt hvor du er nå Andreas, fri fra smerter å prøvelser! Sov godt lille venn.

"Små føtter setter dype spor"

Som forelder til et sykt barn er det umulig å ikke bli påvirket av en slik hendelse. Tankene har vært MANGE den siste uka. Jeg har reagert med sinne og frustrasjon, og samtidig en utrolig takknemlighet for Synne sin del. Ingen vet hva morgendagen bringer, og jeg håper, noe jeg tror jeg har påminnet om mange ganger her på bloggen, at alle der ute blir mer bevisste på å ta vare på øyeblikkene og ikke minst sette pris på hva man faktisk har. Det er så utrolig mye som blir bagateller i det hele og store!

Spennende tid i møte!

Vi har mye å feire for tiden:)


En stk kastrert hannkatt og sterilisert hukatt, som søker trøst hos hverandre:)


Karneval er topp!


Baking er topp!





Tester skiformen!


Oops, her har det vært dvale en måneds tid kan det se ut til! Utrolig hvor fort tiden går, og ikke kommer jeg på hva som har skjedd den siste mnd heller. Men noe har vi da vel holdt på med.

ÈN ting har jeg iallfall klart fra siste mnd, og kan heller ikke lengre skjules for omverden. En spire er født, og har nå for alvor begynt å ta seg til rette:) Idag har jeg kommet halvveis på vegen til at Synne-mor skal bli storesøster!! Vi prøver etter beste evne å ta henne med på denne prosessen med bøker, baby-besøk og mye prat, men hvor mye hun forstår og interesserer seg av dette er vel heller uklart. Det som er helt sikkert, er at det blir en ny og spennende tid for oss alle.
Terminen for lillebror er altså satt til 17 juli, og mere midt på sommeren er vel vanskelig å komme.

Etter det som skjedde med Synne + at jeg mistet både før og etter henne, gjør sitt til at jeg ikke helt greier å slippe "jubelen løs" enda. Vi har vært på 2 ultralyder, og det er så absolutt ingenting som tilsier at det er noe galt, men likevel........!! Det er slettes ingen dårlig følelse jeg går med, men det er nok heller mer en forsvarsmekanisme kroppen har lagt seg til etter å ha opplevd mye motgang!! Vi gleder oss selvfølgelig, men det er ikke følselser vi føler for å rope høyt ut, men heller holde for oss selv. "Tenk-hvis-om-at...." slipper nok ikke taket før pjokken er ute, og DET ser vi fram til :) Kjenner det er "liv-rai, rai" så da har jeg fått enda en bekreftelse på at ting er som de skal være:)

Men hva har vi ellers gjort den siste mnd? Synne har heller ikke i februar sluppet unna sykdom og svineri. Har nettopp gjort unna nok en antibiotikakur for urinveisinfeksjon, en ustanselig prosess kan det se ut til :( I tillegg har hun hatt litt magetrøbbel og oppkast, men vi tror nok det kan være en reaksjon på antibiotikan. Så etter flere dager hjemme, prøver hun seg i bhg igjen idag. Ellers er det fortsatt full fart for den lille prinsessa vår, og februar har så absolutt vært en positiv mnd for hennes del. Hun har blitt tøffere på flere omeråder, og begynner å vise flere sider av selv :)

Ellers har VM oppatt oss litt, som mange andre. Jon Håkon har også benyttet anledningen til å oppleve hele arrangementet live. Sist helg var det altså duket for guttetur i Nordmarka med overnatting i lånt lavvo. Hørtes ut som det var ubetinget suksess, og det ser jeg ikke bort ifra. Selv foretrakk jeg overnatting hos min gode Catrine på levanger med bl.a fakkeltog gjennom Levanger sentrum på fredagskvelden. Tenkte på "gutta på skauen" da jeg nydusja satte meg framfor tv`n med en god frokost for å se VM fra "tåkekollen" på lørdags formiddag:) Når jeg først nevner VM, så har vi i fam Elverum i år, som mange år tidligere, en VM-tipping på gang. Og der er ikke hva som helst av tipping. Min bror har tatt seg bryet med å kjøre igang tipping både fra vm i alpint, ski og skiskyting. Så det er et framtredende tema når familien Elverum møtes for tiden. Legger en link til denne for den mest sportsinteresserte. http://home.broadpark.no/~kelverum/vm2011/resultat.html

Tirsdagen fylte tante Margit, altså min søster 40 år. HURRA for dei:) Neste helg skal vi feire henne med brask og bram. Det blir trivelig. Samme dag, fikk et vennepar en liten keiser. Mange gratulasjoner til Ine, Randi og Frode med lille Andreas! Det blir nok en god kompis med lillebror her i huset med årene tenker jeg :)

Etter et år med litt forskjellig rusk i maskineriet, har jeg endelig kommet meg i arbeid igjen. Jobber nå to dager i uka, og synes det fungerer bra. Håper å få holde på disse to dagene laangt ut i svangerskapet, det gjør så godt for både kropp og hode det å få gjøre noe konstruktivt igjen. Så vi satser på at jeg holder meg frisk og rask, vi går jo itillegg en lys og fin tid i møte, så det her har jeg trua på :)

Shit.....kom plutselig på at jeg har en brøddeig liggende på kjøkkenbenken......sannsynligvis på MYE av kjøkkenbenken :) Må vel redde den før den kryper ned på gulvet, så eventuelle bilder får komme senere!

Ha en fin dag!