"Små føtter setter dype spor"

Denne bloggen ble i sin tid opprettet for å kunne holde dere (og oss selv) oppdatert på Synne sin situasjon innimellom slagene. Den har vært et "terapautisk" hjelpemiddel til å få satt ord på tanker og følelser i både opp- og nedturer vi har møtt på vegen. Samtidig som det har blitt en kjærkommen dagbok jeg støtt og stadig leser meg tilbake på. Ikke sjangs om jeg har klart å holde rede på alt de som har skjedd de siste 2 årene uten denne bloggen. Og som jeg snart skal få omformet til bok. Takk til de som hadde godt tips om nettsider for dette, det var til stor hjelp!!

Men av og til hender det man også kan få behov for å sette ord på andre ting som skjer rundt oss, uten at det direkte har en sammenheng med Synnes situasjon.

Vi var forrige onsdag på ordinær kontroll med Synne, og valgte samtidig å få byttet ut knappen hun hadde på blæra, med kateter igjen, slik hun hadde tidligere. Vi har prøvd knapp på blæra i 4mnd, uten at vi har vært fornøyd med løsninga. Synne har innimellom hatt noe ubehag med dette, i tillegg til at hun har vært plaget med endel urinveisinfeksjoner, noe hun da skal unngå med et slikt system. Så nå har vi altså valgt å bytte til kateter igjen, og vi opplevde å få ei meeget fornøyd lita frøken, som tydligvis likte de nye forandringene. Hun stråler for tiden, og det gjør så godt for mamma å pappa å se henne utfolde seg uten noe form for ubehag. Nå er det full fart både på ski og i akebakken. Spesielt de siste par ukene har hun vært usedvanlig opplagt og ved godt humør, som igjen gir henne en bratt utviklingskurve. Dette så vi bl.a da vi feiret tante Margit`s 4o årsdag forrige helg. Det var full fart og dansing i fin stil, og hun storkoste seg tydeligvis på "fest" som hun selv kalte det. Det samme såg vi da vi leverte henne på en ny Lena-helg på torsdagen. Hun vinket hade til oss, og da har det vært gråt på alle disse avskjedene så lenge tilbake som vi kan huske. Ubeskrivelig for mamma og pappahjerte å få oppleve denne utviklinga supertuppa vår nå har!!!

Men i sterk sterk kontrast til dette, mottok vi forrige fredag en forferdelig trist beskjed om at verdens tapreste Andreas var gått bort! Synne og Andreas ble kjent gjennom sin felles skjebne, at de var født med litt flere utfordringer enn barn flest. Det ble mange felles sykehusturer på oss. Selv om sykdomsbildet deres var ulike, møtte vi som foreldre mye forståelse i hverandre situasjon. Det å ha et alvorlig sykt barn kan ingen andre enn oss selv sette seg inn i. Andreas fikk i sitt korte liv, ubarmhjertelig mange prøvelser, men var sola selv. Det var ALLTID et smil på lur, og han var en gutt det var umulig å ikke bli glad i - og glad av å være sammen med!
Det var ubeskrivelig vondt å ta et siste farvel med Andreas, som kun ble 2 år gammel. Det gjør vondt langt inni sjela å se foreldre og søster ta farvel med en høyt elsket bror og sønn!! Det kan umulig finnes en mening med dette, selv om noen påstår det finnes en mening med alt. Og det at det snødde under begravelsen var helt naturlig tenker jeg, også himmelen gråt for Andreas! På tur ut kirken og ned til gravplassen, hørte og så vi tydlig en traktor som kjøre rett på utsiden av kirkegårdsmurene. Først ble jeg utrolig irritert og følte det var total mangel på respekt å ikke stanse traktoren i hensyn til gravfølget. Men samtidig så jeg at dette måtte også være et siste farvel til Andreas, som hadde traktorer som sin store interesse. Og at en helt identisk traktor fulgte med oppå kista - bare bekreftet min betraktning av det hele.

Jeg håper du har det godt hvor du er nå Andreas, fri fra smerter å prøvelser! Sov godt lille venn.

"Små føtter setter dype spor"

Som forelder til et sykt barn er det umulig å ikke bli påvirket av en slik hendelse. Tankene har vært MANGE den siste uka. Jeg har reagert med sinne og frustrasjon, og samtidig en utrolig takknemlighet for Synne sin del. Ingen vet hva morgendagen bringer, og jeg håper, noe jeg tror jeg har påminnet om mange ganger her på bloggen, at alle der ute blir mer bevisste på å ta vare på øyeblikkene og ikke minst sette pris på hva man faktisk har. Det er så utrolig mye som blir bagateller i det hele og store!