Tanker fra en pappa

Mammakos er toppen. De to vakreste og kjæreste pappsn har.......

Det er nå gått 11 dager siden jeg og Synne lå på operasjonsbordet for at hun skulle få en av mine nyrer. Det er mange tanker som suser gjennom hodet i løpet av en slik hendelse, og det verste er å føle seg så hjelpesløs. Man har rett og slett ikke krefter til å være til stede for hun som er det aller kjæreste i mitt liv. Det å være kneblet til sin egen seng, samtidig som Synne kjempet en tøff kamp for å få nyren i gang. Du er ikke særlig høy i hatten i en slik situasjon, når begge to har smerter og langt i fra er i så bra form som en ønsker. Heldigvis hadde både Berit og mamma tid til å fortelle meg hvor sterk hun var der hun lå på barneintensiven. Jeg vil benytte anledningen til å fortelle alle hvor stolt jeg og Synne er over kjæresten og mamman vår. Det kan ikke ha vært lett å være den som skal ha ansvaret for to pasienter på to forskjellige steder.

Det er mange som har snakket om at en kan få en tomhetsfølelse av å gi en nyre til et annet menneske. Den følelsen har jeg ikke kjent noe på så langt, men det er sikkert litt annerledes når en gir til sitt eget barn. En har heller ikke lov eller tid til å tenke slike tanker nå som Synne så absolutt har respondert alle tiders på sin nye hverdag. Hun er like aktiv som før vi kom til Rikshospitalet, og nå har vi opplevd to dager uten oppkast. Det har ikke skjedd så lenge jeg kan huske, og husken min er bra.

Men ennå er ikke alt som det skal være. Jeg har forbud mot å løfte, og når litjtupp strekker hendene og vil opp i armene til pappa, kjennes det ikke lett. Har så vidt hatt henne i fanget, og det var godt. Forbudet mot å løfte gjelder i seks uker etter operasjonen, så her må vi nok smøre oss med tålmodighet, noe familien Slungård er kjent for å ha masse av. Formen ellers er bedre og bedre, men det er lite med krefter. Blir fort sliten av å være oppe, og en liten hvil midt på dagen er nesten påkrevd. Måtte det bare bli slik:-) Når det gjelder selve operasjonen, må jeg være så ærlig å si at det nok var noe vondere og tøffere enn det jeg trodde på forhånd. Men som en lege sa til meg: Det må du nesten regne med. Du kommer hit helt frisk, og i løpet av noen timer har vi legene romstert skikkelig med deg. Kanskje er det like greit å ikke være klar over hva en skal igjennom.

Så til dagen i dag. Synne har vært i form, og har både lekt seg og kost seg skikkelig mellom slagene. Vi har så vidt startet med måltid på sonden i magen, og det har fungert bra. I morgen skal vi sette opp farten på matpumpen ytterligere, så nå ser både mamma og pappa lyst på framtiden. Synne får fortsatt flere typer immundempende medisiner for å gi hennes nye nyre gode levekår, selv om flere av disse skal bort etter hvert. Men dette er ikke noe vi tenker særlig på, så lenge maten fungerer og solstrålen har det bra. Hverdagen skal bli bedre.

Bestandig artig med kjentfolk. I dag var det Arnt som stakk innom.

Vi har også i dag hatt besøk. Arnt Otnes, kompis av Jon Håkon og en skikkelig hurragutt, har bosatt seg i Asker hvor han jobber med koblinger, duppedingser og prosjekt innen oljeindustrien. Han hadde med seg gave til Synne, noe som så absolutt ble godt mottatt av den yngste i familien. Berit har også fått seg en tur ut i frisk luft i dag. Hun spaserte ned til Ullevål, hvor hun handlet potetgull og popcorn til lørdagskvelden foran fjernsynet.

Eller så har vi lagt til oss en ny vane her i Oslo. Synne har som vanlig vist tegn på å bli trøtt i seks-sju tida om kvelden, noe som ikke er uvanlig. Litjtupp har som regel kommet i seng mellom 8 og 9, men der har det stoppet opp. I time etter time ligger hun der og storkoser seg. Men å sove har hun ikke tenkt. Torsdag ble klokka halv ett før hun lukket øynene, mens hun i går kun holdt ut til halv tolv. Så her er sover vi i hvert fall ikke bort tiden. Legen mente dette kunne skyldes noen av medisinene, som muligens hadde hyperaktivitet som bivirkning.

Ha en fortreffelig lørdagskveld alle sammen.

Kjempemorsomt med nye leker.